Dette er ikke en
lang bok og jeg synes ikke den bør bli sett på som noe stort annet enn et
karakterdrevet verk, med få karakterer. Hovedpersonen er en ung kvinne, en person som jeg
personlig fant provoserende og lite stimulerende. Med dette mener jeg at hennes
banalitet provoserte meg veldig. Et sterkt utsagn? Kanskje. Grunnen til at jeg
føler det slik for denne karakteren har mye å gjøre med det jeg følte var hennes ensidige natur. Dette
særtrekket blir ikke brukt i boken til noen effekt og det er lite forandring i
karakterens emosjoner i løpet av historiens utvikling. Grunnen til at dette
provoserer meg som leser har mye med karakteren og, det jeg vil anta, forfatterens
oppfatning blir fremstilt som svært selvhøytidelig. Det blir gjort klare forsøk
på å gjøre denne unge kvinnen til en karakter som er lit rar eller unik.
Selvstendig er også et ord som kommer raskt til tankene når jeg leser om henne, men disse stikkordene, eller forventningene kommer aldri i
oppfyllelse. Istedenfor bare flørter boken med disse særtrekkene og det
resulterer i lite når det gjelder karakterutvikling, eller i det hele tatt relevans
til historien. Ja, dette er en statisk karakter, men bare i form av introduksjon
versus konklusjon. Det som faktisk interesserer meg med denne boken er hvordan
den kan bygge opp et moment av slags mellom karakterene, som faktisk gir
historien en reel utvikling, eller nærmere blomstring. Det rare er at
jeg føler ikke at dette kommer noen vei. Karakteren er den samme i slutten av
historien som på begynnelsen og alt er for gitt, men det er kanskje det
forfatteren prøver å få frem i denne boken. At noen ting her i livet er og vil
bli for gitt.
Gode miljøskildringer gir leseren et parallell som samsvarer bra med historien, dette gjelder spesielt noen velskrevede sekvenser, satt på Island, som for meg representerer høydepunktet i denne boken. Men jeg vet egentlig ikke hva jeg kan forvente av en bok med slik tematikk og av en slik lengde. Dette er en bok som ikke skaper for mye spenning eller blir for konkluderende, men er bra i at den bruker få klisjeer, har et bra språk og fungerer best som et karakter drama når fokuset blir dradd vekk fra hovedkarakteren.
Gode miljøskildringer gir leseren et parallell som samsvarer bra med historien, dette gjelder spesielt noen velskrevede sekvenser, satt på Island, som for meg representerer høydepunktet i denne boken. Men jeg vet egentlig ikke hva jeg kan forvente av en bok med slik tematikk og av en slik lengde. Dette er en bok som ikke skaper for mye spenning eller blir for konkluderende, men er bra i at den bruker få klisjeer, har et bra språk og fungerer best som et karakter drama når fokuset blir dradd vekk fra hovedkarakteren.
- Henrik
Rugesæter.
